Denne artikkelen ble skrevet til Polarposten nr 2-2008. Polarposten er medlemsbladet i Norsk Polarhundklubb.

Da jeg var Lars Monsen

av Anne Nørbech

Det var nyttårshelg og alt var klappet og klart for min første store tur ut i Femundsmarka på vinterstid. Jeg hadde fått lov å være med på tur sammen med samboer Gisle og turkompis Petter. Vi ble fortalt på forhånd at temperaturen kunne synke rimelig langt ned på denne tiden av året. Det medførte at jeg hadde som utgangspunkt at jeg skulle gå sammen med dem fra Langen til Langtjønnan, overnatte der for så å snu dersom det ble for kaldt for meg. Grensen jeg satte for å snu var 25 minus på dagtid. 

Det var ikke mer enn 14 minusgrader da vi forlot Langen med storpulken full av godsaker, gode varme soveposer, primus osv. Telt hadde ikke vi med, men det sto Petter for. Gisle kjørte med Edda, Fenris og Naja, mens Petter hadde med seg Keno og Pippi. Edda og Pippi er helsøsken og de var med som lærlinger på lik linje med undertegnede. Jeg snørekjørte med Gaup.Anne og Gaup

Det var knallføre over Femundsåsen så det gikk så fint så! Nede ved Lorthølbua krysset vi over tømmerrenna og dro mot Langtjønnan. Jeg hadde lånt Gaup av Rita og Wiktor, og han syntes det var artig å snørekjøre alene og få full oppmerksomhet fra meg. Vi koste oss skikkelig. 

Ute på isen før vi kom til Langtjønnbua møtte vi så et enormt langt hundespann. Jeg telte 18 hunder. De passerte Gisle greit på ca 60-70  meters avstand, men da de så Gaup og meg bestemte de seg plutselig for at oss ville de hilse nærmere på. Nå var ikke jeg spesielt erfaren med å møte slike lange mangehodede skapninger. Hjelp, de skal spise opp Gaup, var tanken som slo meg. Jeg så for meg å stå igjen med et tau med et halsbånd i. Vel, jeg likte meg ikke så jeg tok den ene skistaven i den ene hånda, snudde den, og var klar til å dælje løs på disse gangsterne. Med den andre hånda dro jeg Gaup vekk fra dem og samtidig skøytet jeg desperat i motsatt retning av spannet. Mannen på sleden ropte og hoiet for å få de på rett kjøl, noe han heldigvis klarte til slutt. Gjett om jeg pustet lettet ut. Petter som kom bak med sine hunder syntes at 18 hunder foran en liten slede gjorde at det ble veeeldig langt fram til lederhunden. Jeg var veeeldig enig. Hurra det gikk bra! 

Vi hadde planlagt å ligge over på Langtjønnbua, men den viste seg å være tømt for ved. Så vi stakk tilbake til Furubakken for å overnatte der. Vi inntok et bedre måltid der og bestemte oss for å krype tidlig til sengs. Noen er som sagt litt tøffere enn oss andre, så Petter valgte å ligge ute i telt. Temperaturen sank utover kvelden og jeg var glad jeg kunne sove inne i en seng som var akkurat passe lang. 

Tidlig neste morgen var temperaturen hele 28 minus, men været lovte bra med skyfri himmel. Så jeg tenkte at dette gikk jo greit lell. Regnet med at temperaturen midt på dagen ville være rundt 20 og det var jo greit syntes jeg. Vi skulle jo bevege oss og overnatte i ei av buene på Muggsjølia. Dette gikk jo greit, så i samråd med de andre bestemte jeg meg for å bli med videre. Vi forsatte innover skogen, over myrer og kjente oss veldig godt igjen i forhold til kartet. Etter en stund støtte vi på et reinsgjerde. De er rimelig høye og lange fant vi ut. Ikke fant vi noen åpning i det heller. Så vi bestemte oss for å åpne det ved en skjøt, for så å feste det opp igjen. Det gikk jo greit! 

Landskapet ble mer kupert og vi fulgte et myrdrag jevnt oppover. I følge kartet kunne vi enten velge å følge dette draget enda en stund, eller vi kunne velge å sneie rett over en ås. For så å komme ut på Svartviktjønna. Derfra til Muggsjøen skulle gå greit regnet vi ut. Fant snart ut hvor gode vi er til å regne. Selvfølgelig valgte vi ”snarveien”. Over den første lille åsen var snøen løs og minst en meter dyp. Siden hundene ikke hadde ski fikk jeg æren av å tråkke løype. Merket absolutt ingen ting til kulda der opp i liene.* I tillegg til at de var snørike, befinner det seg en god del store steiner under all snøen. Hundene klatret godt oppover lia i mine vakkert tråkkede spor. 

Vel, nok om det…. 

Reparasjon av pulkOppe på en ås, fant vi ut at vi heller måtte følge høydedraget. Det gikk gnistrende en stund, men etter nærkontakt med en stubbe røyk festet på pulken til Gisle. Mr.FixIt hadde små problemer med å reparere dette i 25 minus. Jeg er imponert. Petter hjalp til, mens undertegnede smått om senn begynte å føle at snøbrøytingen hadde gitt svette sokker. Noe som igjen ga kjøligere og kjøligere sko. Da må man bevege seg har jeg lært en gang. Så jeg gikk og gikk, rundt busker og kratt, litt nedover, litt oppover. Mest i sirkler. Igjen les*. 

Vel, videre måtte vi og en liten stund senere, skjønte vi at vi nærmet oss Svartviktjønnan, men vi kjente også at temperaturen sank. Jeg bestemte meg derfor for å skifte sokker, nye tørre sokker ville nok gjøre susen. Det var rimelig kaldt uten sokker ja, men skiftet gikk greit. Så snirklet vi oss videre langs en elv, og det ble kaldere og kaldere. Det begynte å mørkne og jeg frøs stadig mer.

Så flatet elva ut og jeg skjønte at vi var fremme på Svartviktjønna, der skulle det være en bu, mente jeg. Håpet steg, kanskje jeg snart kunne kose meg ved en liten ovn. Vi gikk videre over vannet. Jeg ble surere og kaldere, og Petter måtte hjelpe meg på meg tørre votter og feste vindvottene over. Jeg kjente ikke tærne mine og jeg begynte å miste følelsen i fingrene. Hva gutta jeg hadde med på tur er lagd av vet ikke jeg, men de frøs i hvertfall ikke på samme måten. De er nok bedre isolert fra naturens side. Hundene likte seg godt. De jobbet jevnt og trutt og lurte sikkert på hvorfor jeg ikke klarte å holde følge. Til slutt skjønte de at jeg ikke klarte å gå noe særlig lenger og jeg måtte få varme i meg så raskt som mulig.

Mine gode hjelpere satte opp teltet og ordnet med hunder der ute på isen. Mens jeg ventet på dem gikk jeg igjen i sirkler, jeg frøs så hele kroppen ristet. Jeg fikk desperate tanker, tenkte at jeg aldri fikk se sønnen min igjen osv. Jeg klarte ikke å snakke, frosten satt i kroppen slik at det jeg kjente bare var smerte. Men jeg fortsatte å gå i ring, med stavene mer eller mindre under armene. Hundene lurte nok på hva jeg holdt på med.Storfuru

Så fikk jeg komme inn teltet. Gutta fyrte med primusen og jeg fikk noen sjokoladebiter. Her måtte kalde klær av og tørre klær på. Fikk litt hjelp av Gisle til dette. 3 lag ull, lue, votter, tjukkgensere og så opp i soveposen oppå liggeunderlag og reinsskinn. Så kom det verste, i det varmen sannsynligvis holdt på å komme tilbake i kroppen. Frostriene jeg hadde var så kraftige at jeg følte at hjertet tok flere ekstraslag, og på det hardeste kjentes det ut som om hjertet kom til å stoppe opp. Skulle jeg virkelig dø ute i Femundsmarka? Det var helt ubeskrivelig grusomt. Men krampene og smertene ga seg gradvis. Sjokoladen begynte å smake litt bedre. Følelsen kom tilbake i fingre og tær. Vet ikke hvor lang tid dette tok, men det føltes som mange timer. 

Gutta ordnet etter hvert mat på primusen og humøret steg litt. Tror aldri jeg har smakt bedre mat enn jeg fikk da. Tror det var noe i retning real turmat, men jeg husker ikke helt. Kunne sikkert spist hundemat akkurat da. Det er like greit at hundene fikk maten selv, til tross for at de så ut til å takle kulda som de burde, trengte de nok litt ekstra godt med mat. De gravde seg fine groper ute rundt teltet. Da vi bestemte oss for å køye, var det 33 minus utenfor teltet. Da er det rimelig kaldt å gå på do! 

Etterpå pakket jeg på alt jeg hadde av klær, to soveposer og la meg til å sove mellom gutta i et to-mannstelt. Burde kanskje skjønt det, utfra hvor lite de frøs utendørs, hvor mye kroppsvarme de avga på hver sin side av meg, i hver sin ”minus50sovepose”. Jeg våknet etter et par timer, fullstendig gjennomsvett, og fikk ikke opp glidelåsen på soveposen min. Klaustrofobi av verste slag, i tillegg til hetetokt de Lux. Fikk i allefall redusert klesmengden til et fornuftig nivå og sovnet straks igjen. 

Neste morgen våknet vi til minus 26 grader, og det føltes faktisk mildt. Et interessant skue er det å se polarhundene våkne og gjøre seg klare til en ny dag. De reiser seg og i starten ser de ut som om de har stivnet nesten helt i kroppene. Så rister de av seg snø og begynner å strekke seg. Etter litt drikke er de klar til dyst. 

Anne i varm buDette var på morgenen nyttårsaften! Med friskt mot og ingen skader staker vi ut kursen mot Muggsjølia, og den turen gikk greit og lett. Det mangler ingen ting verken av mat eller drikke denne kvelden. I hytta er temperaturen blitt 25 pluss oppunder taket. Ute stiger temperaturen til minus 5. Hun som hadde forsøkt seg som Monsen, sluknet på en benk i bua ca kl. 22. Hundene til Petter feirer nyttårskvelden ved å tjuvparre seg. Gisle og Petter går en tur og ser etter nyttårsraketter, og ser faktisk lysene fra Røros. Petter ligger i den store bua uten å fyre opp, det blir for varmt mener han. Så ble det 2003 uten at jeg merket noe til det. Tross alt hadde det vært en opplevelsesrik og fin tur, jeg overlevde jo.

*”Siden jeg var bitteliten har jeg hatt en enorm fasinasjon for å lage mine egne skiløyper. Det å gå innover hvite urørte snøkledte skogsområder, for å så å kikke bakover og nyte synet av mine skispor, er noe av det beste jeg vet. Det å gå hjemover i de samme sporene og kjenne at turen går enda lettere er en del av dette himmelriket. Etter nyttårsturen med Gisle og Petter tok det litt tid før jeg kjente at å lage egne spor begeistret meg igjen.”

Annes tips for tøffe turer:

 - Ha alltid med et par fjellvante, romslige karer.
 - Gå ikke på fjelltur uten minst et par store polarhunder.
 - Anskaff flere hunder før neste tur.
 - Hundene har bedre retningssans enn eieren stort sett.
 - Kjøp nye og store nok skistøvler før du legger ut på langtur.
 - Følg skuterspor dersom de finnes.
 - Hundene graver seg ned selv, bruk heller tiden på å grave deg selv ned.
 - Fyll alle tomrom i pulken med sjokolade.
 - Kart kan brukes, likeledes kompass.
 - Det er ingen skam å snu, for det er jo ingen som ser det ute i ødemarka.
 - Det finnes værmeldingstjenester både på nett og andre steder.
 - Det er ikke feigt å bli hjemme.
 - Det går an å utsette turen til mars.
 - I romjula kan man sitte hjemme og strikke votter, eller rydde vekk julepynten.