Julen som ble så annerledes…

Historien omkring kull 1

Av Anne Nørbech

Edda var blitt parret med flotte Stuor-Irkes Inuk. Det ble bare en parring, men kjemien mellom de to var det ingen ting i veien med. De så ut som et gammelt ektepar etter bare noen minutters bekjentskap. Vel, vi hadde i alle fall gjort godt forarbeid mente vi, reist halve Sverige fram og tilbake et par ganger for å hente og levere frieren.

Vi følte at vi hadde tatt de forhåndsreglene man burde, og kanskje litt til i forkant av fødselen. En bakterieprøve ble tatt et par uker før nedkomst, og ultralyden viste minst to valper. Det ble snekret valpekasse og ryddet plass på vaskerommet. Edda fikk lov til å være inne på kjøkkenet de siste par dagene. Hun som vanligvis ikke liker å være inn over lengre tid, slo seg til ro og fikk dermed valpekassen inn på kjøkkenet. Spisebord og stoler ble flyttet ut på stua og grinda foran døråpningen kom på plass, slik at hun skulle få være i fred for våre tobente småfrøkner.

Edda og valpeneNøyaktig på terminen startet fødselen. I timene før gikk hun og ”trødde” og jeg følte veldig med henne, har jo vært der et par tre ganger selv. Det var rørende å oppleve hvordan hun ble roligere og tryggere når jeg eller Gisle klappet og forsiktig strøk henne over rygg og mage. Hver gang vi gikk litt unna ble hun mer urolig og pipete. Vannet gikk og et par timer etterpå kom den første lille valpen til verden. Hun klynket og pep ganske kraftig da den første tispa kom til verden. Ca 1,5t senere kom den første hannen ut og han var svart og hvit. Han formelig stupte ut, uten fostersekk over hodet og landet rett på en patte. Der fant han seg utrolig godt til rette. Så gikk det 45 min til neste hann kom til verden, en brun liten sjarmør med hvit flekk i panna. Så kom Litj-mora til slutt, med rumpa først, så det tok litt lenger tid. Edda vasket alle valpene rene etter hvert som de kom ut, og spiste det hun skulle av etterbyrder og søl. Ikke spesielt appetittlig å se på en tispe som gulper opp og svelger halvveis ned en morkake gjentatte ganger, men det er samtidig fint å se hvordan naturen egentlig skal fungere. 

Alle valpene virket friske og utrolig livskraftige. De kravlet rundt og fant patter og det så ut som om de fikk i seg melk med en gang. Melkemengden ville nok øke kraftig ettersom de sugde mer og mer, og de sovnet godt etter å første økten. Alt var bare fryd og gammen de første timene og dagene. Kalenderen viste 11.desember, men jeg var overbevist om at dette kunne hun ha klart i et hi ute, uten vår tilstedeværelse.

Veiing av valpDen neste dagen veide jeg valpene og de veide fra 400-460 gram. Jeg syntes de virket litt små, men ble beroliget av oraklet i Skjevdalen og andre orakler jeg hadde mailkontakt med i disse dagene. Vi ferske oppdretterne syntes alt så tilsynelatende bra ut, og det var det sannsynligvis også de første 2-3 dagene. Så begynte Edda å få et hovent jur. Jeg masserte det forsiktig, på samme måte som pleierne på fødestua på Tynset hadde vist meg, da jeg holdt på å forgå av melkespreng for et par år siden. Jeg la til valper som tømte juret hennes så godt de kunne. Valpene ga kanskje fra seg mer lyd de neste 2-3 dagene, men vi reagerte ikke på at det var veldig mye lyd. Kanskje vi hadde hatt andre skrikerunger i hus som har gjort betydelig mer ut av seg.

Småjentene våre syntes valpene ble mer og mer interessante. De var aldri alene sammen med Edda og de hadde aldri fri tilgang til kjøkkenet. Så fant de ut hvordan porten skulle åpnes og da flyttet vi valpekassen med innhold ut på vaskerommet. Klesvasken fikk heller vente et par uker tenkte vi. Så gikk det en dag eller to og Edda begynte å bli mer urolig, hun tok matskålen med opp i valpekassen som om hun ville gi dem mer mat. Hun var urolig og pipete. Vi veide valpene etter en uke og fikk sjokk. De hadde ikke vokst noe i det hele tatt. Vi fikk høre fra de erfarne at valpene skulle ha doblet vekten sin på den første uka. Vi veide dem om igjen, men tallene var like nedslående. Juret til Edda hadde hardnet til så det var kun en ting å gjøre; pakke unger og hunder inn i bilen og dra til dyrlegen.

 Dyrlegen konstaterte jurbetennelse og Edda fikk antibiotikakur. Den minste hannen, den svart/hvite, fikk en sprøyte med intravenøst. Valpene måtte flaskefores hver 3.time. To dager senere dro vi tilbake og fikk annen medisin til Edda, og da snudde det heldigvis for henne. Vi fikk morsmelkerstatning for katter fra Rita sammen med verdens minste tåteflaske. Valpene tok sakte men sikkert til seg melk. De startet med å få i seg fra 2-5 ml de første dagene til 5-12 ml de påfølgende dagene. Litj-mor og den svart/hvite hannen var de to som drakk mest, men la på seg minst. Dette så vi godt, for enkelte dager veide vi dem opptil flere ganger. Den andre tispa drakk ikke noe videre flaskemelk, det meste hun kom opp i var 6 ml. Vi skjønte at hun fikk det hun trengte fra mor sin. Den brune hannen la også på seg jevnt, og han drakk mer tillegg.

FlaskeforingForinga var et slit og vi var inne på tanken å avlive de to minste for å sikre de to største. Edda hadde etter hvert bare to-tre brukbare patter, og vi trodde det kanskje ville være den beste løsningen. Etter å ha konferert med Rita, som i likhet med oss syntes at valpene var utrolig livskraftige og aktive, bestemte vi oss for å fortsette med flaskeforingen. Så støvsugde vi fjellregionen for morsmelkerstatning for hund slik at vi skulle ha over nyttårshelga. Foringa ga resultater og valpene begynte å legge på seg bra.

Litj-mor, som så ut som en liten oterunge, sjarmerte oss ved å klatre ut av valpekassen før hun var tre uker gammel. Merkelig syn å se en minivalp på størrelse med en nyfødt valp, som beveget seg rimelig kjapt og lett rundt i kassen. De begynte også å leke litt med hverandre, og så ut som helt friske, kjekke grønlandshundvalper. Jenny, datter vår, var veldig opptatt av Litj-mor og erklærte at det var hennes jentehund. Hun satt på en krakk ved kassen og tittet på de små i lange perioder uten å plage dem. Hun klappet Edda med jevne mellomrom, noe som ble satt stor pris på.

Så kom nedturene igjen, den svarthvite hannen kastet opp, men kom seg igjen etter et halvt døgn hvor jeg trodde han skulle dø. Det samme skjedde med Litj-mor, men hun kom seg også igjen. Så vokste de litt mer og vi fant ut at det var på tide med tilvenning til tørrfor. Så fikk hannen oppkastsyken igjen. Nå gikk det rimelig dårlig og rimelig fort. Utover ettermiddagen lå han bare og skrek i smerte. Utpå natta var det over, i noen forferdelige kramper og hyl, som jeg håper å aldri høre maken til igjen. Jeg strigråt som en liten unge, fordi det var trist, fordi jeg hadde lagt så mye jobb ned i berge han, fordi han hadde blitt en kilo og det hadde vært en slags milepæl for meg. Mest av alt gråt jeg fordi han rett og slett pintes til døde, stakkars liten.

Jenny og Litj-morVi lot dyrlegen obdusere han, og han fant en blodårefeil, på åren mellom hjerte og lever. Denne skal normalt lukkes et par tre dager etter fødselen, men noen valper kan leve til de blir rundt 6 mnd.

 To dager senere begynte elendigheten igjen, da Litj-mor begynte å kaste opp på nytt. Heldigvis led hun ikke like mye, hun responderte positivt på drikke og berøring. Jenny hadde henne i fanget og klappet henne forsiktig, mens vi snakket om at hun kanskje også måtte til dyrlegen. Jeg sov med valpen på brystkassen, men på morgenkvisten la jeg henne ut til moren og der sovnet hun stille inn. Så tok vi den tunge turen inn til dyrlegen igjen, med friske valper, mor og Jenny som holdt Litj-mor i fanget. Hun leverte henne til dyrlegen og skjønte at han ikke kunne reparere henne og at vi ikke fikk henne tilbake. Mor hadde grått hele kvelden og natten…. Litj-mor hadde ikke samme feilen som broren, men de var sannsynligvis begge svekket av en infeksjon, og for små til å tåle den. De to andre valpene var nå blitt dobbelt så store som Litj-mor var.

 I dag er valpene Gutten og Jenta (har ikke fått ordentlige navn enda) 2 måneder gamle, de er sunne og friske, og har flyttet ut i hundegården til onkel Trym og de andre hundevennene der. De veide ca 6 kg da de var 8 uker gamle og vi tror og håper at de vil bli helt som vanlige voksne hunder!

Det er sikkert mange ting vi kunne ha reagert på/gjort annerledes/i etterpåklokskapens navn:

Vi har ingen som helst forhåpninger om å bli rike av oppdrett, vi har faktisk ikke tenkt å avle mer enn til eget hundespann. Men at et kull kan gå såpass i minus som dette hadde vi ikke forventet. At vi har brukt mange kroner på disse valpene betyr i dag ingen ting, for jeg tror de er verdt det! Om et par år finner vi kanskje ut av vi vil prøve igjen, men akkurat nå sitter det langt inne. Nå er jeg bare glad for at vi berget Edda og de to snuppene som er blitt en del av en flokk på 7.

Takk til Rita Lysholm og Røros dyreklinikk for uunnværlig hjelp. Vi hadde tilgang til Rita og dyrlege Stig på telefonen 24 timer i døgnet, tusen takk!